Min verden har vært helsvart og uten håp, hvor jeg tilbrakte uendelig mange timer sengeliggende. Jeg har aldri vært interessert i alternative behandlinger, men en liten gnist av håp ble tent i meg når jeg leste en artikkel skrevet av en sjaman. I dette innlegget kan du lese om hvordan jeg opplevde møtet med den alternative verden og hvordan det ble mitt første steg ut av mørket.
En regnfull og trist vinterdag satt jeg på venterommet til nok en behandler. Smertene herjet i kroppen og utmattelsen stjal gnisten fra øynene mine. Jeg har tilbrakt mange timer på slike rom, for å lete etter svar på mine helseproblemer. Jeg har møtt mange dyktige behandlere, som har gjort sitt ytterste for å hjelpe meg. Det finnes mange kunnskapsrike mennesker innenfor det norske helsevesenet, og jeg har hele veien tatt i mot den hjelpen og erfaringen de kan tilby meg. Samtidig opplevde jeg at ingen så på mine helseproblemer som en helhet, og jeg fant ikke den hjelpen og de løsningene jeg trengte for å komme meg ut av den håpløse situasjonen jeg var i.
På dette venterommet kom jeg over en artikkel skrevet av Pål-Esben Wanvig. Ingeniør, forfatter og sjaman. Og jeg kjente den første gnisten av håp ble tent dypt inne i meg. Når jeg kom hjem gikk jeg rett inn på hjemmesiden hans og begynte å lese flere artikler og se informasjonsfilmene som ligger der. Jeg ble ekstremt nysgjerrig, og lurte på hva en sjaman er og Rainbow Reiki healing kan gjøre for meg.
Skepsis til den alternative verdenen
Jeg har aldri vært interessert i alternative behandlinger. På skolen lærte vi om celler, mitokondrier og muskler. For meg handlet verden om det jeg kan se, ta på, høre og lukte. Altså det som kan erfares med våre fem sanser. Du er kanskje kjent med dette verdensbildet? For meg var det alternative for unormale og spesielle mennesker, som ser ting vi vanlige mennesker ikke kan erfare.
Med denne innstillingen var dørterskelen høy for å gå inn i den alternative verden. Samtidig gjorde artiklene og informasjonsfilmene til sjamanen meg veldig nysgjerrig. Jeg var så desperat at jeg var villig til å undersøke denne verdenen for å se om det fantes løsninger som kunne hjelpe meg ut av mørket. Det var en liten gnist av håp som hadde blitt tent inne i meg, som jeg ikke kunne se bort i fra.
På vei til mitt første seminar
Det var mange spørsmål som surret rundt i hodet mitt når jeg var på vei til mitt første seminar i Rainbow Reiki 1. Grad. Hjertet mitt dunket i brystet og jeg var innmari nervøs for hva i all verden jeg hadde meldt meg på nå. Jeg hadde mest lyst til å snu og legge meg under dyna igjen. Hvordan skulle jeg ha energi til å gjennomføre en hel helg med seminar? Kommer dette i det hele tatt til å fungere?
Jeg var også spent på menneskene som skulle være der. Var det bare en gjeng med alternative mennesker i spesielle klær og som pratet om gode energier og kjærlighet? Kommer jeg i det hele tatt til å lære noe fornuftig? Jeg visste rett og slett ikke hva jeg kunne forvente meg.
Møtet med en lærer, ingeniør og bedriftsleder
I dag har mine medstudenter også blitt gode venner!
Jeg hadde lagt til rette slik at jeg var på seminaret et par minutter før start. Da slapp jeg dødtid og småprat med ukjente, underlige mennesker. Seminarlederen ønsket meg velkommen og jeg satte meg stille og rolig ned bakerst i rommet. Derfra observerte jeg de andre deltakerne.
Det var ingen som hadde på seg spesielle klær. De så ut som normale mennesker. Det var mange som hadde på seg olabukse. Fleecegenser. Det mest bemerkelsesverdige var at nesten alle hadde på seg ullsokker, noen i spreke farger. Jeg la merke til at det var ganske kaldt på gulvet.
I den første pausen kom de andre deltakerne bort til meg, hilste og ønsket meg velkommen. Jeg måtte småprate med noen av de, og ble særdeles overrasket over at de første jeg hilste på var utdannet lærer, ingeniør og bedriftsleder. Hva i all verden gjorde disse menneskene på et alternativt seminar? Dette forstod jeg ikke.
Den første behandlingen
I løpet av dagen fikk vi i oppgave å gå sammen med en annen for å gjøre den første behandlingen. Jeg var skikkelig nervøs. Kommer dette til å fungere? Vil jeg merke noe? Hvordan vet jeg at det virker? Damen som tidligere hadde hilst, kom bort til meg. Hun hadde masse krøller, olabukse og brun genser. Ganske normalt utseende. Utdannet som lærer.
Vi ble fortalt at vi skulle lære en helt unik metode, som behandler hele kroppen på en gang. Tvilen stod sterkt i meg og jeg forstod ikke hvordan dette kunne være mulig. Damen med krøller satte i gang med å behandle meg, og jeg fikk helt bakoversveis! Det var som om kroppen våknet til liv etter en lang vinterdvale. Det prikket i hele meg og det kjentes ut som det sildret små bekker med vann gjennom kroppen. Jeg har aldri opplevd noe så intensivt og gleden over å kjenne litt energi i en ellers livløs kropp, gjorde at tårene begynte å trille.
Jeg følte meg ganske dum som grein i et rom med 30 ukjente mennesker. Jeg ble helt forundret over hvor godt jeg ble tatt vare på og at en slik reaksjon var helt greit og naturlig.
Gjennom store deler av seminaret lå jeg på en madrass på gulvet og fikk med meg veldig lite av det som ble sagt. Av det lille jeg fikk med meg var jeg overrasket over hvor resultatorientert hele undervisningen var, og at vi hele tiden lærte metoder som kan brukes til å behandle problemer og utfordringer i hverdagslivet.
Her er jeg sammen med mine lærere – Walter Lübeck og Pål-Esben Wanvig
Full kroppsbehandling
En av disse metodene var full kroppsbehandling (som på fagspråket heter Maryana Sayi), hvor jeg som nevnt ovenfor opplevde at kroppen våknet til liv igjen. Denne behandlingen skal hjelpe til med å lade opp batteriene, slik at kroppen kan reparere seg selv. Selv etter den første opplevelsen jeg hadde med denne metoden, var jeg skeptisk til om den virkelig fungerte på denne måten. Kan jeg sette meg selv på «lading» hver dag?
Til tross for min skepsis bestemte jeg meg for å teste ut denne metoden på daglig basis over en periode. I min tilstand – totalt utmattet – var jeg villig til å teste ut en metoden som muligens kunne hjelpe meg med å lade opp batteriene. Jeg forstod viktigheten av at kroppen har nok drivstoff til å kunne reparere seg selv. På skolen hadde jeg tidligere lært hvordan kroppen har en helt unik evne til å helbrede seg selv. Har du tenkt over hvordan kroppen reparerer et sår? Blodet som strømmer til og hvor kort tid det tar før såret lukker seg?
Den neste måneden brukte jeg 20 minutter på denne behandlingen hver dag. Det merkelige med denne metoden var at jeg ble så rolig og avslappet – jeg fikk mindre vondt i kroppen og noen ganger sovnet jeg til og med! Jeg observerte i løpet av de første månedene at jeg gradvis fikk litt mer energi hver uke. Det var ikke en kjempestor forandring, allikevel var det et banebrytende resultat for meg og jeg opplevde en enorm glede. Det var mitt lille, første steg tilbake mot livet!
Mirakelmedisin?
Selv om jeg etter en stund opplevde en enorm glede over en liten fremgang, var jeg rett etter seminaret skuffet over at jeg ikke hadde funnet en metode som kunne løse alle mine problemer over natten. Jeg ville ut å leve livet mitt! Samtidig forstod jeg hvor viktig det er å gi støtte til kroppen slik at den kan reparere og fikse seg selv, og at dette tar litt tid. Og at det krever en del egeninnsats og tålmodighet.
Denne fulle kroppsbehandlingen er en metode jeg fortsatt benytter på daglig basis, som en viktig grunnmur for at kroppen hele tiden har overskudd til å reparer seg selv. I tillegg har jeg lært andre metoder og gjort en rekke ting for å hjelpe kroppen med dette arbeidet – som for eksempel søvnkvalitet og hvordan høyt stressnivå påvirker kroppen.
